Ikke akkurat Beckenbauer

Liberospill og tullball i Stoltenberg United.
JAVEL STATSRÅD: Det er britene som gjerne har holdt seg med ministre uten portefølje, eller konsultative statsråder, som det så tørt heter. I britisk historie har gjerne dette sørget for å få med visse personer i kabinettet, som partilederen i regjeringspartiet, på de viktige regjeringsmøtene uten at de blir sittende med ansvar for et departement. I norsk historie har oftest denne ministerformen vært knyttet til avdelinger i departementer, som da Jens Evensen på 1970-tallet var sentral i havrettsspørsmål og utvidelsen av norsk sokkel. Eller da Terje Rød-Larsen opererte som planleggingsminister på 1990-tallet. Felles for de fleste av disse bostedløse ministrene er at de har tilhørt Ap-regjeringer. Og har de ikke det, så har de tjenestegjort under vår egen Kjell Magne Bondevik, som også hadde hang til fenomenet.

Men ingen når Jens Stoltenberg til støvlene. Han har tatt porteføljemangelen til et historisk nytt nivå. Dersom Stoltenberg-regjeringa var et fotballag, så er Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en libero som både opererer i forsvar, midtbane og i angrep. Nå i Maria Amelie-saken er han til tider presset helt tilbake i en keeper-rolle, som febrilsk prøver å holde buret reint når det hagler med velrettede skudd fra de politiske motstanderne og meningsbærere i opinionen.
Schjøtt-Pedersen har intet departement, han har ingen fagavdeling, han sokner direkte til statsministerens kontor med en tittel som er like luftig som mange av hans debattopptredener: Han er samordningsminister. Det er noe antikt, landsfaderlig over det hele, rest av en svunnen tid i skolens historiebok. Det er melkeflaske og den gang fotballen var sydd i striper og hadde blære som tøyt ut.

Propagandaminister kunne det like godt ha hett. Det er åpenbart at han sendes ut fra statsministerens kontor når fagstatsrådene ikke duger, når regjeringen er splittet og når debatter skal kjøles ned med ord om ansvarlighet, nasjonens beste og ”noe annet vil bety kaos”-formuleringer.

Torsdag kveld skjedde dette igjen, da NRK samlet det som kunne krype og gå i Maria Amelie-saken i ”Debatten”. Det programmet nytes best mens man følger Twitter på mobilen samtidig, og twitteratets dom var blant annet: Schjøttens retorikk om at det er mange andre barn av asylsøkere som jo sendes ut av landet, hadde en så sylskarp bomerang-form at det rammet regjeringen rett i bakhodet. Er det greit å sende henne ut av landet fordi vi sender mange andre barn ut? Barna er vel like lite skyldige i sin situasjon for det? Tastetordnet twitrerne. Flere av dem lurte på om det var rett av debattredaktørene å tillate at regjeringen var representert av en person uten fagansvar for temaet.

Det var for øvrig en kostelig debatt. Per-Willy Amundsen (Frp) måtte være mot noe han egentlig var for. Trine Skei Grande (V) ga de fleste en rett høyre og statssekretær Pål Lønseth (Ap) fikk beskrivelser som jeg velger å ikke gjengi her. Men de hadde noe med firkantet form å gjøre. Twitter har løftet tv-debatter høyere enn noen kanalsjef kunne ha forutsett.
Men tilbake til banen: Kanskje vil Stoltenbergs libero-spillestil føre hele det rødgrønne laget under nedrykksstreken. Akkurat nå blir de spilt i stykker, lagdelene henger ikke sammen og spillerne løper bare imellom. Og liberoen bommer på ballen.

Også politikere er best i soneforsvar.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Media, News

Fru Faktura uten hell

Økokrim bør etterforske Senterpartiet, ellers har det politiske Norge et problem.

FULL SPLID: Glem smykker og smågaver. De ulovlige pengegavene som Senterpartiet har mottatt fra kraftbransjen er høstens store politiske skandale. Og det er lite av det Navarsete & Co nå gjør som er egnet til å roe ned. Fredag sto hun fast på at kraftselskapene visste at fornybar-pengene ville havne i partiets valgkampkasse, til tross for at selskapene hevder det motsatte. Navarsete gikk til det skritt å offentliggjøre et bilag til fakturaen som hun hevder renvasker partiet. Men ordlyden i brevet vasker vel lite rent? Det er dessuten signert styrelederen i Felleskjøpet Agri, ikke noen i Sp-ledelsen. Eidsiva sto fredag ettermiddag fast på at de ikke visste, til tross for bilagsfinta.

Navarsetes manøver fredag, viser at hun nå føler presset. Det må tolkes som et febrilsk forsøk på å unngå at Finanstilsynet og Økokrim kobles inn.

Kraftig lurt?
De offentlig eide selskapene Troms Kraft og Eidsiva Energi ga i valgåret 2009 henholdsvis 200.000 og 500.000 kroner til Senterpartiet. Støtten var øremerket promoteringen av et fornybar energi-prosjekt, men partiet puttet i stedet alt rett inn i valgkamparbeidet. Det fantes ikke budsjett og prosjektregnskap for energiprosjektet, og påstandene om regnskapsjuks henger tungt over partiet.

Selskapene utbetalte 700.000 og i fakturaene som de fikk fra partiet sto det at midlene skulle dekke utgifter til fornybarprosjektet. Pengene gikk aldri dit, og ergo er fakturaføringen misvisende og trolig lovstridig. BI-professorer mener det, og de pleier å ha greie på slikt. Dersom Navarsete & Co har brutt bokføringsloven, er det alvorlig.

En revisjonsrapport som også ble kjent fredag, bekrefter at Troms Kraft ikke visste at pengene havnet i partikassa. Alt tyder på at selskapet ble lurt av Senterpartiet. Heller ikke Eidsiva Energi visste at midlene de betalte, eller overskuddet av dette, skulle havne i kassa som ren partistøtte. Likevel gir ikke Navarsete seg, og står fast på at selskapene visste. Noen må ta feil. Hvem lyver av partiet og selskapene?

Her er det ikke nok med pingpong om semantikken i korrespondansen disse imellom. Politiet bør inn i saken, og det bør skje så snart Finanstilsynet har sett på forholdet, kanskje før.

Økokrim har gått inn i langt mindre saker enn dette. Vi får håpe at passiviteten ikke skyldes at de kvier seg for å ta i en politisk betent sak. Økokrim henla smykkesaken fordi regjeringens gaveregler var uklare. Pengestøtte-skandalen mye mer alvorlig, langt mindre uklar.

Rekkefølgen
En ting er at et politisk parti tok imot ulovlig pengestøtte. Det mest graverende er likevel at denne saken er et angrep på samfunnets behov for å eliminere korrupsjonsmuligheter. Tilliten til at Sps statsråder ikke har latt seg kjøpe av kraftaktører, er sterkt svekket hos mange. Kan vi stole på at det ikke er mulig å kjøpe seg innflytelse i norsk politikk?

En ting er at aktører ønsker å skaffe seg innflytelse ved å betale. Langt verre er det om partier aktivt selger seg, slik inntrykket er gjennom dette ”fornyingsprosjektet”. Det var åpenbart designet for å skaffe penger til ei slunken kasse. Så langt i saken sitter vi igjen med inntrykket av at pengehentingen her var bevisst, og at den ble kamuflert.

Det er denne aktive handlingen fra Sp som er rystende.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media

Taushet er tull

Denne kommentaren sto på trykk i Sunnmørsposten lørdag 6. juni.

Politiet i Ålesund er i ferd med å rote seg inn i en alvorlig tillitskrise. Ledelsen må snarest innta en annen holdning til sitt publikum.

SAMFUNNSPROBLEM. Ifølge Norsk folkehjelp omkom 86 personer ved drukning i 2008. I fjor druknet 105 personer, og i forhold til folketallet er Møre og Romsdal overrepresentert på dødsstatistikken, med nærmere 9 prosent av landets omkomne. Drukningsdøden er altså økende, og nå går vi inn i høysesongen for aktivitet til sjøs. Det er i alles interesse å løfte alle steiner for å hindre at barn blir farløse, kvinner enker og foreldre barnløse. Som brannvesenets dykkere i Ålesund sier: «Vi er her for å berge mennesker og redde liv, ikke for å plukke opp døde personer.»

Avsløringer
I en serie nyhetsartikler har vi avdekket sterk misnøye mot varslingsrutinene til Sunnmøre politidistrikt. Rutinerte ledere i Ålesund brannvesen har tatt bladet fra munnen og rettet alvorlig kritikk mot at de ikke varsles raskt nok når politiet får tips om at folk er ramlet på sjøen. Med to drukningsulykker på kort tid, og en hendelse der en mann lå nesten en og en halv time i vannet før han ble reddet, er det all grunn til å rette søkelys mot sikkerheten til folk.

I tillegg avslørte Sunnmørsposten at det ikke er samsvar mellom politiets logger og loggene til AMK-sentralen. De opererer med ulike klokkeslett ved dramatiske hendelser. Hva er egentlig korrekt?

Dette nektet politiet å kommentere, etter en lang rekke henvendelser fra oss. Først når avisa skrev en lederartikkel om temaet, kom det en skriftlig redegjørelse.

Arroganse
Det gjør ingenting for oss at man ikke liker nyhetene vi bringer, men overfor folk på Nordvestlandet er dette en arroganse som rett og slett ikke kan aksepteres.

Det er manglende respekt for det oppdraget en sentral, offentlig institusjon som politiet, er pålagt: Å sørge for best mulig sikkerhet for sine borgere. Dersom ikke ledelsen i politiet innser dette og svarer bedre for seg, så vil de helt miste tilliten i folket.

Taushet er tull
Det er mange dyktige og erfarne polititjenestemenn i politidistriktet, og meningene om håndteringen er delt internt på huset. Å tie en slik viktig sak i hjel, er kommunikasjonsfaglig en katastrofe – og det er åpenbart en ledelses-svikt. Men mer alvorlig: At politiet nekter å forholde seg til mine og dine spørsmål, er mer enn bare dårlig kommunikasjon. Det er en ytterst alvorlig sak når spørsmål om berging av menneskeliv ignoreres. Dette skal det åpenbart ikke snakkes om, men finnes det egentlig noen viktigere sak å drøfte i offentligheten, enn svikt i beredskapen ved livreddende innsats?

Soleklart krav
En sak er å ikke klare å redde folk, fordi det ikke var mulig. Det aksepterer alle. En helt annen sak er å ikke lykkes, når redskapen faktisk finnes.

Folk har faktisk rett til å vite, og om ikke politiledelsen skjerper seg i måten de kommuniserer på, så må det stilles høyere krav til standarden – enten det er fra direktoratet eller andre.

Det skal dere vite, lesere, at det er nok av folk med makt og myndighet også på Nordvestlandet, som helst vil at ting skal skje i det stille. Man holder kjeft, og håper at det går over. Hver eneste dag må pressen slåss mot lukkethet. For at du skal få vite.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Media

Salve ved reisens slutt

Målet var å få minstejenta kjapt inn i flyet slik at vi rakk å fjerne den businessen som var gjort i bleia. Raskt. På ein trong flydo. Før vi tok av frå rullebana på Vigra.

EXIT SERVICE. Det var berre å gløyme heile greia. Odøren hang oppunder bagasjehyllene i kabinen over Jotunheimen, Valdresflya og innover mot Mjøsa før bleia dumpa ned i ei bosskorg på Gardermoen.

Med tørr bleie på 2-åringen, var det berre å stille seg i enden av ein ny kø. No var det 4-åringen som byrja å få nok av ventinga – og vi skjøna henne så godt. Tålmodet var satt på ei altfor stor prøve, og smårollingane gav berre uttrykk for det vi vaksne også tenkte: Vi var drit leie, vi også, av det totale fråveret av service og køkultur som har ramma nasjonen.

«Nei, det er lenge sidan vi slutta med det», svarte dama på Vigra då vi spurde om det var mogeleg å få sleppe først inn på flyet med trøytte småungar på armane. Slikt driv vi ikkje med, må vite.

Etter mange timar om bord på flyet vidare frå Gardermoen, vel framme i eit såkalla underutvikla land, sto vi plutseleg i kø att. Men berre i ein augneblink. Brått vart vi vinka ut av køa og tatt med forbi folkemassen som venta utanfor passkontrollen.

«De kan komme her, vi opnar luka her. De har jo born», sa vaktmannen og tok fram eit smil. Vekk var alle olbogane, arbeidskarane med spisse koffertar, damene med slengande vesker, studentane med piskande sekkereimer. Flokken som trampar i takt med Darwin, utan å sjå ned på ungar, handikappa og anna heft: Der den sterkaste kjem først til flytrappa.

Kvifor oppfører vi nordmenn oss som bøflar? Og kvifor er det dei største dyra i flokken som er verst? Det er nemleg ikkje ungdommen som peikar seg negativt ut. Dette er ikkje ei generasjonsgreie, der unge gjer opprør mot noko etablert ved å gi blaffen i normer og reglar for sosial framferd. Det er snarare ein ukultur som er etablert, der det er godt vaksne og ofte eldre som snik i køar, avbryt og trengjer seg fram utan omsyn. Du ser det på flyplassane, på perrongane, i butikkane og på venteplassar.

Kor ofte – når du står og pratar med ein ekspeditør på ein butikk – har du ikkje opplevd at nokon kjem inn frå sida og berre avbryt det du held på med for å stille eit spørsmål eller be om ei teneste? Å vente på tur ligg ikkje lenger for folk.

Det er vel og bra å vere fremmeleg, men dette er noko anna. Det handlar ikkje om nysgjerrig initiativ, det handlar om å ta seg til rette på kostnad av andre. Eg tenkjer at det ligg noko grunnleggjande i dette, at det ikkje kan vere tilfeldig, men er så gjennomsyra no at det seier noko om oss nordmenn, rett og slett. At det har vorte eit karakteristika. Bra er det i så fall ikkje.

Den vesle barnerumpa ved reisa si ende, er kan hende eit symbol på noko. Har vi ei sår bakside ved samfunnet vårt, som ikkje luktar heilt bra?

 

 

1 kommentar

Filed under Media

Rousseaus gamlinger

Filosofen Jean-Jacques Rousseau innførte ideen om at vi alle fra naturens side er gode, men at vi forderves av samfunnet og kulturen. Inntil nylig trodde jeg Kåre Willoch, Mossa Jørgensen og Ber Borten var beviset for at gamle Rousseau var på jordet. At vi vel og merke slites ned av omgivelsene og får et ondt islett gjennom erfaringer, men at det skjedde i barne- og ungdomsår, og at vi korrigeres i human retning mot slutten av våre liv. At ungdommens håp ligger like mye i alderdommens fornuftifisering.

Dama foran meg i butikken rev mitt positive menneskesyn i stykker.

Med all verdens selvfølgelighet sklir hun inn i køen foran meg, fullt klar over at rekken med handlende starter lenger bak. Med full handlevogn og to småbarn hengende i buksebeina, ser jeg det gamle kvinnemennesket overlegent ta plass foran meg i handlekøen. Med friske bein, en fiskepudding, to Seidel-øl og siste nummer av Se og Hør i korga kan hun ikke vente. Betaler mens hun syter og tar imot vekslepengene uten takk.

Fra naturens side er vi gode, tenkte jeg, og sa ingenting.

Gjennom erfaringer perverteres vi av samfunnet og kulturen.

Ja, så visst. Nei, ikke faen.

Du, gamla. Der du sitter og leser ditt Se og Hør, stemmer på Siv Jensen og driter i køen. Ta deg et kamferdrops og vit at alderdom i seg selv ikke gir noen form for respekt. Hva er det som feiler de gamle?

Legg igjen en kommentar

Filed under Media

Glem Oslo, følg den gule linja

RiksveienProblemet er ikke for dårlige veger til Østlandet. Problemet er flyttelassene som ruller over fjellet. Når skal det bli mulig å reise nordover og sørover?

 

SAMFERDSEL. Den gylne middelvei er oppskrytt, nå er det på tide å ta et ordentlig tak helt ute på vestre fløy. Det er en gul linje helt ute på kysten som må være målet for alle styringskåte vestlandspolitikere i disse valgdager.

På Vestlandskonferansen denne uka sto samferdselsutfordringene her i vest på agendaen; hvordan få fart på landsdelen, få den ut av tomgangen? Et sentralt poeng – ikke nytt, men gjentatt av professor Victor D. Norman, er at godt utbygd infrastruktur er viktig først og fremst for å gjøre det enklere for folk å pendle. Vi har befolkningstunge områder tett i tett langs kysten, men det er gjerne kronglete å ta seg fra sted til sted. Det hemmer veksten og hindrer utvikling.

Det handler ikke om transport av containere, de fraktes mest miljøvennlig på kjøl. Det handler om å få mennesker til å virke. Veldig enkelt sagt, handler det om at folk vil ha mulighet til å bytte arbeidsgiver, man trenger å gjøre arbeidsmarkedet større, nærhet til kultur lettere, mulighet til å bevege seg kjappere. Få nøkkelpersonell til å flytte heim etter utdanning. Over fjellet igjen.

I samme båt, buss og bil. Alle på Vestlandskonferansen var veldig enige om at fergefrie veger må bygges under Boknafjorden, Bjørnefjorden, Sognefjorden og Nordfjord. Men det hjelper lite så lenge Stavanger er redd bystaten Bergen, Bergen frykter det oljesmurte Stavanger og Ålesund er ignorert her oppe et sted mellom klippfiskbergene. Vestlandet henger ikke helt sammen. Og gjenoppstår det en Opseth fra Sogn og Fjordane, handler det altfor raskt om å bygge enda bedre veger østover. Vi trenger en Opseth fra Herøy, Osterøy eller Karmøy.

Konferansen er over. Vi var tre stykker fra Ålesund som skulle reise fra Bergen og heim mandag ettermiddag. Flyene tar av i ett sett i retning Gardermoen, helikoptrene likeså i retning oljeplattformene. Ventetida blir lang på Flesland. En av oss hadde booket direktefly til Ålesund, var ikke heime før halv tolv om kvelden, sju og en halv time etter at konferansen var over. De to andre hadde vært smarte nok til å fly om Oslo, to timer kjappere heim, men klimamessig en katastrofe.

Det sier noe. Alt skal om det sentrale Østlandet, og kommunikasjonen langs kysten er elendig. Kommunikasjonsmessig er den livgivende kystlinja underprioritert inntil det groteske. Det er bare at ingen egentlig har oppdaget det. Oslo-myten sier at alle veger er bygd på Vestlandet takket være Opseth’en. Men her bor og virker store deler av befolkningen, og verdier skapes i hver fjord og på hvert et nes.

Prøv å fly fra Ørsta/Volda, Sandane, Sogndal eller Florø til Trondheim. Det som kunne tatt en drøy halvtime, tar en dag.

Det er på tide med mer rød tråd i politikken. Og en vei med gul stripe i trafikken.

Trengs vegpisk. Mye skyld må stortingsrepresentantene fra vestlandsfylkene ta. Sammen har de makt til å få gjort mye, bit for bit. Men da må de evne å stå sammen i ei pragmatisk, lojal rekke. De kan vegpiske fram lys i tunnelen om de rotter seg mer sammen.

Det er på tide med mer rød tråd i politikken. Og en vei med gul stripe i trafikken. Du trenger ikke være professor i samfunnsøkonomi for å skjønne at det vil gi fastlands-Norge et kjempeløft om 20 år.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media

Rekdals tøffe Bakke

Det finnes to typer fotballtrenere i Norge. Den ene typen er svensk. Den andre typen lager titler.

Velkledd, rolig og systematisk leder svensken sitt lag opp på den øvre halvdel av tabellen. Den andre typen er norsk, løsere i snippen, hissig, følelsesstyrt og med tendenser til mannevond opptreden når det nærmer seg nedre del av tabellen.
Tom Nordlie. Dag-Eilev Fagermo. Kåre Ingebrigtsen. Kjetil Rekdal. Det kan gå ei kule varmt for alle, noe mang en sportsjournalist har erfart.

AaFK-treneren har preget nyhetsuka etter den utrolige kraftsalven mot Brann-kaptein Eirik Bakke for åpent kamera. Alkis-beskyldningen var av hakeslepp-typen. Sofa-Norge satt igjen med ordene «Hva sa han nå? Sa han virkelig det?», og siden har det rullet og gått i spaltene helt til Rekdal lukket munnen og stengte alle treningene denne uka, for å få fred.

Halve visa. Rekdal har lagt seg langflat og unnskyldt seg. Men det er to spørsmål som fortsatt henger i løse lufta etter den verbale bataljen.

Hvorfor slapp Eirik Bakke så lett unna? Hva sa han som provoserte AaFK-treneren så voldsomt, bortsett fra «din feite gris»? Så langt har det bare vært antydninger om rasistiske uttrykk overfor Demar Phillips, bla i Sunnmørsposten og Dagbladet, men ingen har klart å følge dette skikkelig opp. Både fordi Brann har lite interesse av det, men også fordi AaFK ikke vil bidra til mer trøbbel. Eller er det usant, og et forsøk på å avspore debatten? Jeg er like klok, og da tenker jeg at også andre sitter igjen som et spørsmålstegn.

Kanskje vil granskingen fra Norges fotballforbund (NFF) avdekke hva som ble sagt. Slike antydninger kan ikke henge slik i lufta, samtidig som Rekdal blir fordømt av alle. Også for Bakke må det være en stor belastning å ha halvkvedete rasismebeskyldninger hengende over seg, dersom de er usanne.

Bør vi få vite? Dersom Bakke faktisk har ytret seg rasistisk til eller om en mørkhudet motspiller, har han et kjempeproblem. Det samme har klubben hans. Da står vi overfor en mye større nøtt for norsk fotball enn en sleivete kommentar fra Rekdal. Det er derfor offentligheten bør vite alt om hva som ble sagt. Det er ikke ok å kalle en spiller for alkis på tv, men det kan faktisk være nyttig å dra bakgrunnen for ordvalget: Bakke har en fellende promilledom fra 2003 på seg, pusteprøven viste 1,85 nesten to timer etter kjøreturen, og han mistet retten til å kjøre bil i Storbritannia i to år. I retten hevdet politimennene at Bakke periodevis opptrådte lite imøtekommende og uforskammet de ni timene han satt i arresten. Han motsatte seg blant annet å ta promilleprøve. Tilbake i Norge kjørte han bil igjen, tross tapet av førerkort. Dette unnskylder ikke Rekdals ord, men er vesentlig bakgrunnsinformasjon for hvorfor han valgte å såre Bakke nettopp med alkis-kommentaren, som så langt har vært lite framme i media.

Rekdal fortjener tyn og må tåle reaksjoner. Men Bakke kler også offerrollen dårlig.

Hvor mye tåler han? Det andre paradokset er den manglende støtten til Rekdal. Ingen kan forsvare alkis-ordet. Men jeg håper ikke krefter i AaFK og i norsk toppfotball benytter anledningen til å stikke en ekstra nål i dukken Kjetil Rekdal. Han har gjort seg sårbar for reaksjoner fra NFF etter sin ramsalte kritikk av styre og stell der. Det betyr at han trenger mer enn støtte fra fansen.

AaFK-fansen står bak ham. Det viser alle telefonene og e-postene vi har fått denne uka. Mye av pressen står også bak ham, selv om mange fans hevder det motsatte. Norsk fotball er i underholdningsbransjen og trenger profilene sine, men den trenger profiler som oppfører seg.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media