Salve ved reisens slutt

Målet var å få minstejenta kjapt inn i flyet slik at vi rakk å fjerne den businessen som var gjort i bleia. Raskt. På ein trong flydo. Før vi tok av frå rullebana på Vigra.

EXIT SERVICE. Det var berre å gløyme heile greia. Odøren hang oppunder bagasjehyllene i kabinen over Jotunheimen, Valdresflya og innover mot Mjøsa før bleia dumpa ned i ei bosskorg på Gardermoen.

Med tørr bleie på 2-åringen, var det berre å stille seg i enden av ein ny kø. No var det 4-åringen som byrja å få nok av ventinga – og vi skjøna henne så godt. Tålmodet var satt på ei altfor stor prøve, og smårollingane gav berre uttrykk for det vi vaksne også tenkte: Vi var drit leie, vi også, av det totale fråveret av service og køkultur som har ramma nasjonen.

“Nei, det er lenge sidan vi slutta med det”, svarte dama på Vigra då vi spurde om det var mogeleg å få sleppe først inn på flyet med trøytte småungar på armane. Slikt driv vi ikkje med, må vite.

Etter mange timar om bord på flyet vidare frå Gardermoen, vel framme i eit såkalla underutvikla land, sto vi plutseleg i kø att. Men berre i ein augneblink. Brått vart vi vinka ut av køa og tatt med forbi folkemassen som venta utanfor passkontrollen.

“De kan komme her, vi opnar luka her. De har jo born”, sa vaktmannen og tok fram eit smil. Vekk var alle olbogane, arbeidskarane med spisse koffertar, damene med slengande vesker, studentane med piskande sekkereimer. Flokken som trampar i takt med Darwin, utan å sjå ned på ungar, handikappa og anna heft: Der den sterkaste kjem først til flytrappa.

Kvifor oppfører vi nordmenn oss som bøflar? Og kvifor er det dei største dyra i flokken som er verst? Det er nemleg ikkje ungdommen som peikar seg negativt ut. Dette er ikkje ei generasjonsgreie, der unge gjer opprør mot noko etablert ved å gi blaffen i normer og reglar for sosial framferd. Det er snarare ein ukultur som er etablert, der det er godt vaksne og ofte eldre som snik i køar, avbryt og trengjer seg fram utan omsyn. Du ser det på flyplassane, på perrongane, i butikkane og på venteplassar.

Kor ofte – når du står og pratar med ein ekspeditør på ein butikk – har du ikkje opplevd at nokon kjem inn frå sida og berre avbryt det du held på med for å stille eit spørsmål eller be om ei teneste? Å vente på tur ligg ikkje lenger for folk.

Det er vel og bra å vere fremmeleg, men dette er noko anna. Det handlar ikkje om nysgjerrig initiativ, det handlar om å ta seg til rette på kostnad av andre. Eg tenkjer at det ligg noko grunnleggjande i dette, at det ikkje kan vere tilfeldig, men er så gjennomsyra no at det seier noko om oss nordmenn, rett og slett. At det har vorte eit karakteristika. Bra er det i så fall ikkje.

Den vesle barnerumpa ved reisa si ende, er kan hende eit symbol på noko. Har vi ei sår bakside ved samfunnet vårt, som ikkje luktar heilt bra?

 

 

Rousseaus gamlinger

Filosofen Jean-Jacques Rousseau innførte ideen om at vi alle fra naturens side er gode, men at vi forderves av samfunnet og kulturen. Inntil nylig trodde jeg Kåre Willoch, Mossa Jørgensen og Ber Borten var beviset for at gamle Rousseau var på jordet. At vi vel og merke slites ned av omgivelsene og får et ondt islett gjennom erfaringer, men at det skjedde i barne- og ungdomsår, og at vi korrigeres i human retning mot slutten av våre liv. At ungdommens håp ligger like mye i alderdommens fornuftifisering.

Dama foran meg i butikken rev mitt positive menneskesyn i stykker.

Med all verdens selvfølgelighet sklir hun inn i køen foran meg, fullt klar over at rekken med handlende starter lenger bak. Med full handlevogn og to småbarn hengende i buksebeina, ser jeg det gamle kvinnemennesket overlegent ta plass foran meg i handlekøen. Med friske bein, en fiskepudding, to Seidel-øl og siste nummer av Se og Hør i korga kan hun ikke vente. Betaler mens hun syter og tar imot vekslepengene uten takk.

Fra naturens side er vi gode, tenkte jeg, og sa ingenting.

Gjennom erfaringer perverteres vi av samfunnet og kulturen.

Ja, så visst. Nei, ikke faen.

Du, gamla. Der du sitter og leser ditt Se og Hør, stemmer på Siv Jensen og driter i køen. Ta deg et kamferdrops og vit at alderdom i seg selv ikke gir noen form for respekt. Hva er det som feiler de gamle?

Glem Oslo, følg den gule linja

Problemet er ikke for dårlige veger til Østlandet. Problemet er flyttelassene som ruller over fjellet. Når skal det bli mulig å reise nordover og sørover?

 

SAMFERDSEL. Den gylne middelvei er oppskrytt, nå er det på tide å ta et ordentlig tak helt ute på vestre fløy. Det er en gul linje helt ute på kysten som må være målet for alle styringskåte vestlandspolitikere i disse valgdager.

På Vestlandskonferansen denne uka sto samferdselsutfordringene her i vest på agendaen; hvordan få fart på landsdelen, få den ut av tomgangen? Et sentralt poeng – ikke nytt, men gjentatt av professor Victor D. Norman, er at godt utbygd infrastruktur er viktig først og fremst for å gjøre det enklere for folk å pendle. Vi har befolkningstunge områder tett i tett langs kysten, men det er gjerne kronglete å ta seg fra sted til sted. Det hemmer veksten og hindrer utvikling.

Det handler ikke om transport av containere, de fraktes mest miljøvennlig på kjøl. Det handler om å få mennesker til å virke. Veldig enkelt sagt, handler det om at folk vil ha mulighet til å bytte arbeidsgiver, man trenger å gjøre arbeidsmarkedet større, nærhet til kultur lettere, mulighet til å bevege seg kjappere. Få nøkkelpersonell til å flytte heim etter utdanning. Over fjellet igjen.

I samme båt, buss og bil. Alle på Vestlandskonferansen var veldig enige om at fergefrie veger må bygges under Boknafjorden, Bjørnefjorden, Sognefjorden og Nordfjord. Men det hjelper lite så lenge Stavanger er redd bystaten Bergen, Bergen frykter det oljesmurte Stavanger og Ålesund er ignorert her oppe et sted mellom klippfiskbergene. Vestlandet henger ikke helt sammen. Og gjenoppstår det en Opseth fra Sogn og Fjordane, handler det altfor raskt om å bygge enda bedre veger østover. Vi trenger en Opseth fra Herøy, Osterøy eller Karmøy.

Konferansen er over. Vi var tre stykker fra Ålesund som skulle reise fra Bergen og heim mandag ettermiddag. Flyene tar av i ett sett i retning Gardermoen, helikoptrene likeså i retning oljeplattformene. Ventetida blir lang på Flesland. En av oss hadde booket direktefly til Ålesund, var ikke heime før halv tolv om kvelden, sju og en halv time etter at konferansen var over. De to andre hadde vært smarte nok til å fly om Oslo, to timer kjappere heim, men klimamessig en katastrofe.

Det sier noe. Alt skal om det sentrale Østlandet, og kommunikasjonen langs kysten er elendig. Kommunikasjonsmessig er den livgivende kystlinja underprioritert inntil det groteske. Det er bare at ingen egentlig har oppdaget det. Oslo-myten sier at alle veger er bygd på Vestlandet takket være Opseth’en. Men her bor og virker store deler av befolkningen, og verdier skapes i hver fjord og på hvert et nes.

Prøv å fly fra Ørsta/Volda, Sandane, Sogndal eller Florø til Trondheim. Det som kunne tatt en drøy halvtime, tar en dag.

Det er på tide med mer rød tråd i politikken. Og en vei med gul stripe i trafikken.

Trengs vegpisk. Mye skyld må stortingsrepresentantene fra vestlandsfylkene ta. Sammen har de makt til å få gjort mye, bit for bit. Men da må de evne å stå sammen i ei pragmatisk, lojal rekke. De kan vegpiske fram lys i tunnelen om de rotter seg mer sammen.

Det er på tide med mer rød tråd i politikken. Og en vei med gul stripe i trafikken. Du trenger ikke være professor i samfunnsøkonomi for å skjønne at det vil gi fastlands-Norge et kjempeløft om 20 år.

Rekdals tøffe Bakke

Det finnes to typer fotballtrenere i Norge. Den ene typen er svensk. Den andre typen lager titler.

Velkledd, rolig og systematisk leder svensken sitt lag opp på den øvre halvdel av tabellen. Den andre typen er norsk, løsere i snippen, hissig, følelsesstyrt og med tendenser til mannevond opptreden når det nærmer seg nedre del av tabellen.
Tom Nordlie. Dag-Eilev Fagermo. Kåre Ingebrigtsen. Kjetil Rekdal. Det kan gå ei kule varmt for alle, noe mang en sportsjournalist har erfart.

AaFK-treneren har preget nyhetsuka etter den utrolige kraftsalven mot Brann-kaptein Eirik Bakke for åpent kamera. Alkis-beskyldningen var av hakeslepp-typen. Sofa-Norge satt igjen med ordene “Hva sa han nå? Sa han virkelig det?”, og siden har det rullet og gått i spaltene helt til Rekdal lukket munnen og stengte alle treningene denne uka, for å få fred.

Halve visa. Rekdal har lagt seg langflat og unnskyldt seg. Men det er to spørsmål som fortsatt henger i løse lufta etter den verbale bataljen.

Hvorfor slapp Eirik Bakke så lett unna? Hva sa han som provoserte AaFK-treneren så voldsomt, bortsett fra “din feite gris”? Så langt har det bare vært antydninger om rasistiske uttrykk overfor Demar Phillips, bla i Sunnmørsposten og Dagbladet, men ingen har klart å følge dette skikkelig opp. Både fordi Brann har lite interesse av det, men også fordi AaFK ikke vil bidra til mer trøbbel. Eller er det usant, og et forsøk på å avspore debatten? Jeg er like klok, og da tenker jeg at også andre sitter igjen som et spørsmålstegn.

Kanskje vil granskingen fra Norges fotballforbund (NFF) avdekke hva som ble sagt. Slike antydninger kan ikke henge slik i lufta, samtidig som Rekdal blir fordømt av alle. Også for Bakke må det være en stor belastning å ha halvkvedete rasismebeskyldninger hengende over seg, dersom de er usanne.

Bør vi få vite? Dersom Bakke faktisk har ytret seg rasistisk til eller om en mørkhudet motspiller, har han et kjempeproblem. Det samme har klubben hans. Da står vi overfor en mye større nøtt for norsk fotball enn en sleivete kommentar fra Rekdal. Det er derfor offentligheten bør vite alt om hva som ble sagt. Det er ikke ok å kalle en spiller for alkis på tv, men det kan faktisk være nyttig å dra bakgrunnen for ordvalget: Bakke har en fellende promilledom fra 2003 på seg, pusteprøven viste 1,85 nesten to timer etter kjøreturen, og han mistet retten til å kjøre bil i Storbritannia i to år. I retten hevdet politimennene at Bakke periodevis opptrådte lite imøtekommende og uforskammet de ni timene han satt i arresten. Han motsatte seg blant annet å ta promilleprøve. Tilbake i Norge kjørte han bil igjen, tross tapet av førerkort. Dette unnskylder ikke Rekdals ord, men er vesentlig bakgrunnsinformasjon for hvorfor han valgte å såre Bakke nettopp med alkis-kommentaren, som så langt har vært lite framme i media.

Rekdal fortjener tyn og må tåle reaksjoner. Men Bakke kler også offerrollen dårlig.

Hvor mye tåler han? Det andre paradokset er den manglende støtten til Rekdal. Ingen kan forsvare alkis-ordet. Men jeg håper ikke krefter i AaFK og i norsk toppfotball benytter anledningen til å stikke en ekstra nål i dukken Kjetil Rekdal. Han har gjort seg sårbar for reaksjoner fra NFF etter sin ramsalte kritikk av styre og stell der. Det betyr at han trenger mer enn støtte fra fansen.

AaFK-fansen står bak ham. Det viser alle telefonene og e-postene vi har fått denne uka. Mye av pressen står også bak ham, selv om mange fans hevder det motsatte. Norsk fotball er i underholdningsbransjen og trenger profilene sine, men den trenger profiler som oppfører seg.

Faren var stor

Kjetil Rekdal fortalte Sunnmørsposten og TV 2 at Jonathan Parr og Jonatan Tollås var skadet, og ikke kunne spille kampen mot Lyn. Greit nok. Vi tenkte ikke på å sette inn massiv kildekritikk på det. Vi meldte det, som TV 2 og senere andre, til titusener av lesere og seere.

Så var det bare løgn og fanteri.

At en fotballtrener lyver til avisa, opprører ikke meg. Det er til å leve med. Men at han lyver til publikum, supportere, motstanderes supportere, alle og enhver – det kan problematiseres. For hva slags konsekvens har det å lyve?

Å lukke en trening, ok. Å svare “ingen kommentar”, ok. Det er fair. Men å konstruere en løgn, som inkluderer en hel spillergruppe, som tvinges til å tale usant, det er risikosport i det lange løp. Kan vi stole på noe som AaFK-treneren sier resten av sesongen? Nei, ikke egentlig.

Supporterne er tilsynelatende samstemt i støtten til Rekdal. Sjekk leserkommentarene i denne artikkelen, så ser du det. Det også bryr jeg meg lite om. Det er uansett interessant å gjøre journalistikk på måten AaFK fører offentligheten bak lyset på.

For å understreke det: Vi i Sunnmørsposten driter i at vi ble brukt, dette er ikke hårsårhet fra vår side. Selv om faren var stor for at folk oppfatter det som surmuling fra vår side. Det fins viktigere saker å skrive om… Det er ikke derfor.

Slik tas en butikktyv

Jeg er i Bergen på Nordiske mediedager, og etter en lang dag i konferansesaler, hadde jeg en runde der jeg gikk og kikket i butikker i sentrum av Bergen. På vei ut av en butikk ble jeg vitne til at vektere overmannet en butikktyv. Med mobilen fanget jeg opp det som av forbipasserende ble oppfattet som en dramatisk hendelse, men som av vektere og poltiti sikkert var en dagligdags hendelse:

Vekterne kastet den unge mannen i bakken. Det så ganske dramatisk ut, det var fysisk vold, der mannen ble slengt i bakken med stor kraft, klær (tyvgods?) ble kastet utover gaten, mennene i vekteruniform la seg med all kraft over, og motstanden fra gutten ble fysisk nedkjempet.

De to vekterne satte gutten på en trappeavsats, truet ham til å sitte i ro, og tilkalte åpenbart politiet.

Her kommer politiet til og tar over gjerningsmannen. Vekterne er fortsatt til stede, går rastløst fram og tilbake og er tydelig oppskjørtet, mens politimennene opptrer ganske rolig, tar gutten med rundt gatehjørnet, stiller ham opp mot veggen og legger håndjern på ham bak ryggen. Imens plukker vekterne opp bukser fra fortauet, som fortsatt har kleshengere knyttet til seg.

Tilskuerne på bussholdeplassen like ved, følger dramaet fra nært hold. Mens den pågrepne forsøker å skjule identiteten bak hette og ved å bøye hodet mot gata, tar politiet ham med inn i politibilen, mens vekterne finkjemmer og samler bevis fra gata og fortauet.

For deg som lurer:

Vektere har lov til å holde på folk “i et kort tidsrom”.  Det er hjemlet i Straffeprosessloven. Når noen blir tatt på fersken, kan alle borgere gripe inn og “pågripe” forbrytere. Man har kun lov til å holde på folk i et kortere tidsrom. Vektere handler på vegne av oppdragsgivere, gjerne butikkeiere. Alle har rett til å gripe inn for å verne sine eiendeler.

Innovasjonspris for reprise?

Etter en kveld med utdeling av mediepriser i Bergen, er det mye å hygge seg over. En pris (sølv) for nyhetsdekningen av Fjelltun-katastrofen og diplom for forside (glimrende foto av Nils-Harald Ånstad), gleder oss i Sunnmørsposten.

Men en ting fikk undertegnede til å stusse litt: Dagbladet.no fikk innovasjonspris for sin skipstrafikk. Vel og bra det, men innovasjonen skjedde for noen år siden, i Sunnmørsposten. Klikk deg inn på smp.no, finn “skipstrafikk” i menyen, så ser du at akkurat dette ikke er innovasjon, men oppfinning av hjulet på nytt.

Flott at ideer blir tatt videre, og all honnør til Dagbladet.no for å kicke på vår ide. Det er nesten så jeg føler litt eierskap til en tredje pris

Derfor trenger Nordvestlandet et universitet

Dersom du trodde at Møre og Romsdal er landets eksportfylke nummer en, så stemmer ikke det. Hordaland er foran. Møre og Romsdal står for i overkant av ni prosent av Norges eksport, og fisk er det det går mest av. Nordvestlandet er Norges kreative hjørne, sier vi. Det er mye rett i påstanden, men det skal gjøres svært få feil av strategisk karakter før postulatet blir tomme honnørord.

En rapport lagt fram i Oslo tidligere i vår viser klare svakheter ved den tradisjonsrike møbelbransjen vår. Flere av stolbeina er i tynneste laget, og klyngedefinisjonen passer ikke så godt som det burde på møbelsektoren vår. Denne uka sprakk nyheten i Sunnmørsposten om at også lamineringsproduksjonen som var tenkt lagt til Sykkylven, flagges ut av landet.

Det er den maritime klynga som er navet i næringslivet i regionen, her finner vi en dynamikk som i seg selv gir framdrift og som skaper arbeid, rikdom og mulighet for ny utvikling.

Norge har tre internasjonale næringsklynger, ifølge BI-professor Torger Reve: Energi, maritim sektor og sjømat. Alle disse ligger på Vestlandet.

Veldig mye av verdiskapinga skjer utenfor det befolkningsmessige tunge østlandsområdet. Kristiansand er ledende på boreteknologi, Stavanger på olje- og offshoretjenester. Haugaland og Sunnhordaland er ledende på supply- og offshoretjenester, Bergen på shipping, forskning og utdanning.

Det er den maritime klynga som er navet i næringslivet vårt her på Nordvestlandet, her finner vi en dynamikk som i seg selv gir framdrift og som skaper arbeid, rikdom og mulighet for ny utvikling. Ålesund er blant de ledende på sjømat (35 prosent av norsk eksport av sjømat skjer fra fylket vårt), mens Sunnmøre som sådan er ledende på maritim industri.

Hvordan styrke Nordvestlandet enda mer, og sikre at vi fortsatt henger med i teten i konkurransen med oljeomlandet til Stavanger og it- og finansklyngen rundt Oslofjorden?

“Paradoksalt nok ligger varige konkurransefortrinn i en global økonomi mer og mer i lokale forhold: kompetanse, relasjoner og motivasjon som fjerntliggende konkurrenter ikke kan stille opp med.” Ordene tilhører Harvard-professor og ledende klyngeteoretiker Michael Porter. Han er blant dem som peker på hvorfor sterke, lokale klynger skaper konkurransefortrinn som gjør miljøer ledende internasjonalt. Interessant nok er kompetanse helt sentralt i klyngeteorien. Kompetanse er grunnmuren i byggverket vårt.

Da Sunnmørsposten var med å dele ut næringslivsprisen til ODIM i vinter, holdt professor Torger Reve et interessant foredrag, der han pekte på “Det store globale T-slaget”: Framtidas vinnere er de som kaprer til seg t-ene talenter, teknologi og toleranse. Den menneskelige kapitalen i form av talenter lokkes av god utdanning, spennende virke og heri ligger også “toleranse”: et utvidet kulturelt begrep som beskriver et samfunn som er åpent og inkluderende, og som gir innbyggeren det han ønsker av kulturelt og åndelig påfyll.

For å vinne må Nordvestlandet skaffe seg et universitet, slik Stavanger har gjort. Legg all kniving til side og bygg opp høgskolene i Volda og Ålesund til å bli noe som – formelt eller uformelt – framstår som et fullverdig universitet. Det er jobb nummer en dersom Nordvestlandet også i framtida skal slåss om virkelig å være det kreative hjørnet av Norge.

 

 

Bruksverdi

I gamle dager hadde avisene såkalte meldere rundt om i distriktet, folk som fulgte med og tipset avisa om saker, hjalp til med opplysninger og foto når det var noe som skjedde. Disse var viktige bidragsytere til nyhetsstrømmen, de sørget for at redaksjonen var oppdatert – eller på nett, som er et moderne uttrykk vi gjerne tyr til.

I dag er melderne, nettopp, på nett.

Hjelperne sitter på kontorer, i sofaer, på busser og skoler. På bredbånd og mobilnett. De er aktive på sosiale medier, deler informasjon på Facebook, deltar i samtaler på Twitter, søker kunnskap og sprer den. Raskt. På utallige plattformer og tjenester. De hjelper oss når vi direkteblogger fra bystyremøtene i Ålesund, kommer med kommentarer og tipser om forhold vi burde skrive om. De byr på seg selv og deltar i den store samtalen. De gir oss kontant tilbakemelding på godt og vondt.

Papiravisa hadde og har lesere. På distanse leser de en redigert virkelighet som er frosset i tid – i det øyeblikk sidene sendes til trykking om natta. På distanse, uten mulighet for direkte reaksjon, mottar de det journalistene skriver.

Den nye generasjonen er ikke bare lesere, de er brukere. For avisa er de krevende, for de er vant til å få delta. De er kritiske og krever muligheten til å dele kunnskap og meninger. Men bruker er et mer positivt ladet ord enn leser. Det innebærer direkte nytte, aktivt forhold, nærhet, lojalitet. Brukerne er en fantastisk ressurs, lojal mot de som viser seg fortjent til det. Glem myten om at yngre generasjoner ikke bryr seg og vil delta.

Vi vil ha hver eneste melder og hver eneste en av våre papirlesere. Men: De avisene som ikke skaffer seg de nye melderne i tillegg, vil sovne stille inn. De som klarer å bli møteplass også for brukerne, de vil leve godt og lenge. Der ønsker jeg at nyhetsavisa Sunnmørsposten skal være.

Sult

De beste fotballspillerne er sultne. De beste musikerne er sultne. De beste forfatterne er sultne. De beste forfatterne har gått sultne rundt i Christiana til de ble gale, spik spenna gale. Og forelskede. Og så skrev de noe fantastisk. Noe som rørte.

Hvordan få journalister til å bli sultne? En journalists mest kreative skriving må aldri bli utfyllingen av overtidslista. Det er greit når gullsaken er levert, men når den alltid uteblir? Hva da? Hva er det som driver en reporter?

Den beste motivasjonen til en journalist bør være fortellergleden. Fryden over å fortelle en god historie, gleden av å få en forside, begeistringen ved å avdekke et forhold. Forundringen over å fortelle noe som ingen vet, eller ikke hadde tenkt på. Gullgraver-genet, som får en til å lete der ingen andre leter.

Metthet er lik matthet. Matthet skaper ingen entusiasme, verken hos skriver eller leser. Mett bør man bare være i korte perioder, rett etter et godt måltid. Det beste er å våkne litt sulten til en ny dag.